Min lille milepæl

Det er merkelig når du når et punkt i livet, eller arbeidslivet vil jeg heller si, når du kjenner en markant endring i egen oppførsel og reaksjon. Jeg husker det første møtet jeg gikk på der jeg hadde tatt initiativ og skulle fremme en sak. Jeg var livredd, kaldsvettet og tvilte nesten på mine egne forslag. Jeg veide alle ordene og ble rødere og rødere i ansiktet. Jeg var ukomfortabel.

I dag var jeg på et møte igjen, mange, mange møter og rundt 2 år seinere. Jeg gikk inn med hevet hodet, godt forberedt og sikker i min sak. Det jeg skulle ta opp var litt ubehagelig, for det gikk på å foreslå forbedringer i kundens egne systemer. Altså påstå: Det dere har kommet opp med og gjør til nå er ikke bra nok, så jeg har funnet et bedre alternativ i deres egne systemer. Ikke alle som mottar slikt med like stor åpenhet. Men det gikk faktisk veldig bra! Jeg fikk dem med meg på lag og fikk inn flere av mine endringer der og da. De takket MEG for godt initiativ når jeg gikk der i fra og ba meg gi beskjed om jeg hadde forslag til flere endringer. Jeg er rett og slett litt stolt av meg selv i dag. Jeg har kommet langt på 2 år!

Jeg reiste derifra med en god følelse, gikk inn på flyet med pc-veska i hånda, som en "business woman" blant alle de andre business-folka. Merkelig. Men kjekt.

(Bildet er hentet herfra)